-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
stemningsrapport
Det er priskrig på de gule og nydelige pakistanske mangoene i Tøyengata. Mennesker, for det meste sprudlende minoriteter fyller gata. Det er ikke sol klokka 17:00. Men det er ikke langt i fra. Mennesker ser aldri opp når de går i gata. Jeg sitter tre meter over dem og de aner ikke at jeg kan se hvem som snakker for seg selv, hvem som har det travelt og hvem som har lite hår i toppen av hode. I Tanzania røsket en innfødt i meg på gata. Han ba meg se ned! "Har dere ikke hundebærs i landet deres?" Spurte han meg med en oppgitt tone.. Jeg hadde akkurat med nød og neppe unngått ei skikkelig drittruke. Det samme skjedde meg i India. Da med klekkelige KUruker riktignok. Jeg pleier å se bort når jeg går på gata. Jeg pleier å se folk i ansiktene, i øynene. Jeg pleier å smile også. Men bare hvis det er naturlig. Og bare uten tenner.
Mange lave mennesker ute og går. Er visst 1.68 som er snittet for damer. Det tror jeg ikke på. Snittet for menn er visst sånn 1.78 eller noe. Det kan jeg tro på. Aldri godt å vite med statistikk.
Rapport fra gata mi sett fra oven: Mann som plystrer noe klassisk. Han må være norsk. Mann med ryggsekk (trolig også norsk). Bohem-dame med spraglskjørt, langt hår(på vei til yogatime). To kjekke afrikanere i dress, på vei til jobb kanskje. To indiske trilledamer som fniser. Bærte med solbriller. Mor og sønn - ikke vanlig i bybildet når jeg tenker meg om. 60-bussen, Vippetangen. Og jeg tenker på Lillebjørn Nilsen. En somalier, en Sikh(Sikher har jeg virkelig sansen for). En far med ei jente på 8 som sitter bakpå. Det ser fint ut. Jeg liker fedre. En jævla ivrig bysykkeltråkker raser forbi i en fei... En tyrker med tykt og fint hår rusler. Ei dame på 40 som kniper sammen leppene hele strekket fori Tøyengata 20.. Og det er mango-pruting på to hjørner. Lenge siden jeg har pruta, da er det vel på tide å forlate landet snart..
Mandag 15/6-09
Soloboer vs Samboer
Noen uker har gått siden jeg ble aleneboer for første gang i mitt liv. Jeg har bodd sammen med venner, kjæreste, eller begge deler, så lenge jeg kan huske. Sien jeg flytta ut fra hjemme har samboerskap ofte vært den billigste og enkleste løsningen. Endel erfaring med samboerskap kunne jeg likevel kanskje vært for uten. En skummel, stirrende spanjolinne på et knøttlite rom i et vertshus drevet av en utpreget gal engelskdame tar kaka tror jeg. Videre var det jo vitterlig intimt i Peru, da Bentesita og jeg delte soverom, og hvor badet egentlig bare hadde skillevegger til både kjøkkenet og soverommet. Masse eksotiske lyder og lukter på vidvanke kan man si. Spania var også et interessant kapittel. Jeg ville ikke kategoisere Søs og meg som heldiggriser den dagen vi endte vår boligsøk i Spania med å dele leilighet med en Mandalskriminell. Jeg våknet mang en natt av at Julius-sangen ljomet 7 etasjer nedenfor vinduet mitt. Jeg talte minuttene før mannen som streaka bana på Norge-Spania på Ullevåll åpnet døra på rommet uten å ta i bruk dørhåndtaket. "Marrrte (med skarr) Nå edde fest!"
Så har vi Svoldergata med Bomberman og late dager. Kollektivet med stor K på St.Hanshaugen, og Grønladsboet til Frøken Andresen og meg. Men nå er det jammen meg stille. Alle disse kvadratmeterne til disposisjon. Er det fint å bo alene? Dette skal jeg finne ut gjennom den mest utprøvde bestemmelses-verktøyet noensinne; en FOR og I MOT-liste...
FOR:
-
Man kan fylle hele kjøleskapet med egne varer (også store nyttesløse brusflasker som ellers ville blitt pressa ut av det gode, kjølige selskap).
-
Man kan fylle badet med rare ting i alle hyller.
-
Man er sjef over TV-kanaler og andre lydbølger.
-
Ingen andre enn meg selv roter (og det jo evig nok). Og at man kan slippe ting man har i hånda rett ned hvis man blir lei.
-
Man kan ha utestemme til alle tider. (Vær obs på at naboen muligens tror du er gal etter hvert).
-
I mindre tettbebygde strøk enn Grønland er det mulig det kunne stått noe i denne FOR-lista om Nakenhet, Privatlivets fred, gode muligheter for total stillhet og annen Rekreasjon. Jeg er tilbøyelig til å nevne det selv om det ikke kan testes ut med det første.
-
Man kan finne tannbørsten sin AKKURAT der man la den sist. Ikke i en annen hylle eller mistenkelig våt.
-
Man kan slippe å oppleve at faren sin får øye på en kondom som flyter rundt i do, og dermed også unngå ukeslange husbråk etter at ingen av medboerne vil innrømme fadesen.
-
TILSAMMEN: 8 poeng
I MOT:
- Ingen omelett og ingen søndagspakke.
Konklusjon: Jeg vil konkludere med at det blir ca.uavgjort...
Torsdag 4/6-09
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Når kom dessa GADGETsa egentlig?
Hvis man forlater fedrelandet noen ukers tid så kan man banne på at noe nytt teknologisk stæsj har entret markedet når man kommer tilbake. "Nuppeditter" som mutter'n kaller det... Jeg fikk litt tekno-frykt da jeg kom som ny lærer og fikk til min store forbauselse at tavla var bytta ut med smartboard! Altså, et stort følsomt trykkeboard med internett og visstnok uendelige muligheter. Jeg liker kritt.
Og når kom for eksempel denne do-løsningen med at man kan dra ned, enten HELT eller HALVT. Denne spare-løsningen som alle nye doer plutselig ser ut til å ha. Har det vært der bestandig? Denne bimmelim-bommelom-gadgeten?
Og når skjedde det at chip'en på bankkortet tok over for stripa? Jeg vil si for noen uker siden... Har jeg sovi i timen? Eller turbo-tørkere på offentlige toaletter? Eller Lonely-planet-tjenester på mobilen? Skitt, skal man plutselig liksom vite hvor man er hele tida nå? Hva skal Tea og jeg krangle om når vi er utenlands på ukjente steder nå? Hvis vi bare på noen tastetrykk kan finne ut bredde og lengdegrader og om de leier ut sengetøy kvartalet unna...
Tekno-samfunnet er vel her for å bli. Man trenger ikke lenger spørre ukjente. Eller kjøpe musikk, eller holde på radioantenna for å få best mulig forhold, eller gnikke CD-plata med varsomme gnikk, eller lure-åpne låser med litt slitne nøkler, og heller ikke dunke på TV'n for å få flimmeret til å gå bort .. Push the button...
Ikke misforstå - Jeg nærmest kliner med vaskemaskina da deilige vaskepulver-luktende klær kommer ut av den, eller oppvaskmaskina etter at den har røska lasagne-formen helt ren. Jeg bare frykter for at småtrolla i det nye Norge ikke skal vite hva en kortstokk er-hvordan skal de klare å jukse-brette spar-esset hvis de bare spiller kort på data?
Mandag 1/6-09
For glømmeboka
Er det greit å gjøre ugang så lenge man vet man får tilgivelse? Jeg husker jeg sa "unnskyld" for å bøffe sjokkolade i skapet hjemme, uten å særlig mene det, og uten en eneste intensjon om å ikke gjøre det igjen. Jeg har klippa ned en og annen lesbe-spiss som har dratt meg i trøya også, for så å si det magiske unnskyld-ordet igjen. Da regelrett fryda jeg meg inni meg. Nå om dagen sier jeg den forfinede versjonen "beklager", et ord jeg aldri har brukt og dermed ikke har noen relasjon til i det hele tatt. Hvis jeg tråkker på tåa til en kar som breier seg langt utover mitt sete på trikken for eksempel. Da lirer jeg av meg "beklager". Hvis jeg virkelig er lei meg for at jeg har gjort noe og angeren kryper på så blir "jeg er lei meg" det mest ekte jeg kan komme med. Når jeg tenker etter så er det ikke så mange ting man gjør som man føler man må be om unnskyldning for. Vi lever kjedelige liv. Vi bare unngår å drite oss ut. Jeg angrer nok på en del, men mest saker og ting som går ut over meg. Sløsing av penger, utleverende personlige opplysninger etter klokka 00:30, osv. Da kan man jo strengt talt ikke be noen om unnskyldning.
Tilgivelse er en dyd. Eller dygd som de kalte det på X-fac. Jeg holder i dette positive øyeblikket fast ved at man kan rett og slett ikke hope opp negative tanker. Bitterhet, surhet, skuffelse og nederlag. De må, om ikke prelle av, i allefall slippe taket etter en stund. Jeg liker å tenke på meg som en tilgivende person. Men tilgivelse skjer i magen, ikke i hode. Og de to regionene i tillegg til hjertet er sannerlig ikke alltid på samme side (sitat:Milla). Konklusjonen er visst at magen er for følsom og sexfiksert, hodet for rasjonelt og at hjertet dermed er det beste å lytte til. For min del går jeg med nyervervet kunnskap jaggu heller for hode. "Veien til en manns hjerte er gjennom magen", sies det. Vanskelig om det menes sex eller mat her. Mulig begge deler. Mannebein er jo som kjent overfladiske sånn sett. Oj, har du sett. Litt mannedissing på hjemmesida mi! Herlig!
Torsdag 28/5-09
LYTT OG VRI - MED PEDER KJØS
Hva har en sex og samlivsekspert, en heavygitarist, en skrekkbokforfatter, en familiefar og en tidligere cupido-skribent til felles?
De er en og samme mann.
I dagens RY-portrett møter du nettopp denne mannen. Peder er utdannet psykolog og jobber dag som samlivsterapeut og ”know-it-all”- mann i KKs sex og samlivsspalte. Han har en særegen lidenskap for draug og sombier, en interesse han har dratt med seg inn i sin hjemmeproduserte heavymetal-musikk. Han har klare tanker om hva god kjærlighet er og hvorfor man bør finne en partner som ligner på seg selv. Og hvis du ikke har tenkt å være den rette selv, bør du tenke deg om et par ganger til før du forsøker å forandre partneren din til å bli den rette, sier Peder. Hør han selv i RY på mandag klokka 10:00 på Radio Nova.
Hør på programmet på nett nederst på denne siden: http://www.radionova.no/programmer/ry
Søndag 24/5-09
TINGLØS OG SAMLEDEFEKT
Å kjøpe kjøpe det er en sykdom
og den er farlig fordi vi tror
at det bestandig er nok å ta av
av evig rikdom på moder jord
(favorittdikt i 3.klasse)
En trøstende tekst i det jeg skuer ut i leiligheta mi i Tøyengata. Ingunn (med det rosa skjørtet) har flytta ut, og jeg blir paff over hvor tomt det er uten henne. Vel, uten henne og alle tinga hennes. For stua mi har blitt avkledd. Naken. De få møblene og tingene som står igjen både på stua og kjøkkenet tilhører favoritthushaien min. Til og med kopper og kar er det dårlig med. Jeg eier rett og slett svært lite. Aner jo at strategien for de fleste er å samle opp diverse hus-ting, for så, når man møter den rette(haha), så kan liksom dama bidra med sofa, vannkoker, wokpanne, dobbeltseng og sølvbestikk. Karen kan kanskje stille med stereoanlegg, en svær tommer av noe slag, gardiner som mora har sydd og lignende. Men akk, det eneste jeg har er ei Ikea-seng på 1.20, en gitar, et lite stereoanlegg og et vaffeljern som svir av det meste.
Jeg har venninner som har spart på dyre servis i en årrekke. -Åh, endelig! Den åttende julekvelden har man endelig fått den siste tallerkenen i den derre punkapunka-serien fra glassmagasinets øverste hylle! Jeg ser flere grunner til ikke å holde på sånn!
1: Man har vel strengt talt glemt hvor man la den første tallerkenen når man får den siste. Hvis man ikke har brukt tallerknene allerede da, og da har de kanskje knust..
2: Man får gaver to ganger i året. Hvis jeg hver gang hadde fått en flat rund pakke som veide sånn passe mye ville jeg strengt talt måtte anstrengt meg kraftig for å bli overrakset positivt når jeg finner ut at det er denne punka-talerkenen IGJEN!
3. Smak. På ungdomsskolen gikk jeg i en grønn hånklestoff-tights og korte røde topper. Trenger jeg si mer? En tallerken med grønne prikker er kanskje ikke like snærten etter 6 år med samling?
Takke seg til gamle Te-kopper med "verdens beste bestemor" på og stearinlys i alle varianter. "livet består av mer enn de tingene vi eier", sa Jesus Kristus. Enig. Men jeg må inrømme at jeg gleder meg til å kjøpe meg min første sofa. Ikke sånn skinn-jåle-sofa med jukse-hjørne (kalt divan eventuelt). Nei, en skikkelig hjørnesofa som man kan deige seg oppi. Hepphepp.
onsdag 20/5-09
Det er sannerlig ikke vært å være lærer om dagen. I spansk- og engelsktimene booster jeg ut gramatikk-iver jeg ikke ante jeg hadde anlegg for. Favoritthendelse i timen på tirsdag:
Meg: Så må dere huske at det direkte objektet skal komme før...
Elev roper ut: Fritiminutt Marte!
Meg: (sjokkert!) Hvaaa? Jeg har jo såvidt begynt!!! (ser desperat på klokka og finner ut at det er igjen 15 min av timen.- Jaaaa! Hahaha! Gudskjelov!! (ler jeg skadefro og uant høyt!) Jeg blir så paff over min egen inderlige glede over at det er igjen mer av timen at jeg snubler nesten over ende.. Jeg erklærer høyt og tydelig høyt at jeg elsker å være lærer. Elevene ser på hverandre i undring.
Elev: Har du egentlig gått på skole for å bli lærer?
Meg: (Velter et helt lass av blyanter stappet nedi en boks på kateteret)... .....Ser det sånn ut?
Jeg har sittet eksamensvakt noen dager og da er det ikke lov å drive med noe annet enn å tvinne tomler og se ut i rommet. Jeg drømmer meg med den største selvfølgelighet tilbake til da jeg selv satt der, full av pupertet og mark i ræva. Ungdomsskolen. Sukk, for en nydelig tid. Monika, Tea og meg som rusler til skolen og alltid kommer 5 minutter for sent. Jeg går forbi klasserommet og får et oppgitt blikk av lærer Slettvoll gjennom vinduet. Jeg har på meg røde piratbukser og en collagegenser av det slitte slaget. Minidiscen ligger i sekken. Jeg vil nødig gå glipp av noe med musikk i ørene, ikke enda.
Jeg må sitte enten helt foran eller helt bak. Jeg var ei bråkebøtte. Nå ser jeg det himla klart for meg, og jeg ber herved Vikmoen, Slettvoll, Knuts og Waalen om tilgivelse for min fullstendige mangel av impulskontroll. En lidelse jeg deler med brorparten av dagens unger på Oslo vest. Jeg husker at hvis timen ble kjedelig sorterte jeg bare den sølvskinnende filofaxen min. Det fineste jeg hadde var et fotballbilde av Michael Owen og et hesteklistremerke som lyste i mørket. Jeg fikk nedsatt orden/oppførsel en gang. "...stiller urealistiske høye krav til jenter i gymen, og lager uro med ikke passende aktiviteter i timen..". Jeg tar det hele på kappa mi, og sier beklager. Jeg likte skolen. Matte. Norsk. Engelsk. Ja, jeg syns det rett og slett var kult. Lekser derimot var alt annet en kult. Kan faktisk ikke erindre å ha gjort en lekse i det hele tatt. Vanskelig å si om jeg bare har fortrengt det.
Av og til var det skolekjøkken og det lukta nybakt i alle gangene. Lukten blandet seg med sagflislukt utenfor sløyden. Lærer-Oscar ble i godt humør da. Våren kom og vi spilte døla ute i skolegården. Så mange fine gutter. Forelska. Følelsen som gjorde så man spratt opp om morgenen. Noen jenter småtrippa rundt i gangene med trange bukser, bare mager og stripa hår. Tror jeg var en av dem. I allefall av og til. Anne var uansett penest. Alle var misunnelige på håret hennes. Syns å huske at jeg måtte jobbe hardere for oppmerksomheten. Jeg kjøpte meg Bosch-mobiltelefon og ingen lyd i hele verden har noensinne gjort meg lykkeligere enn den gamle tre-pip-i-stigende-rekkefølge-golyden. Det måtte eventuelt bli Nokia-pipelyden på Heidruns telefon, siden jeg alltid hadde tomt kort eller hadde rota bort mobilen og måtte låne hennes..Terese og Kari hadde Buffalo-sko på ca.10 cm. Mora mi hadde klippt meg "neåt" i en god gammeldags sklitackling hvis jeg hadde prøvd meg på noe sånt.
Utrolig hva man husker. Inn med oppstuss liksom. Gutter som var gode i fotball og hadde oppstuss hadde en god sjans. De med røde T-skjorter også. Eller de som hengte seg i forballmålet (detta har for min del enda ikke gått over). Vi brukte timesvis på hjemturen. Innom Samvirket og henge litt der, så brekkebakken. Monika gikk i sporene til gutten hun var forelska i og hørte på Discman med Pink Floyd. Hun sparte pannelugg og sammen kastet vi på lyktestolper på vinteren. Tea var med og traff ganske ofte. Rune kunne kaste skikkelig hardt. Bjørnar også. Jeg kastet snøball i skolegården så jeg måtte opp på rektors kontor. Én gang på våren tok jeg ut brannslangen for å spyle Sverre og Morten. Rektor Pål Waalen ventet på kontoret. Jeg var fylt av æresfrykt. Jeg tviler på at jeg har samme effekt på elevene mine...
Det hendte det kom dunkene rånere inn på skoleområdet. De hadde jeg ikke så mye til overs for kan jeg huske. 4 wonderbaum og dyrere bass enn bil. Det ryktes at de samme karene fortsatt plukker opp ungdomsskolejenter. Noe med aldersforskjellen som ikke korrelerer (eller noe..).
Jeg, i likhet med mine venninner, fikk ikke lov til å feste. Mødrene våre rotta seg sammen i en effektiv anti-øl-bande. Fru Skogsrud toppa ligaen med å sende med en lettøl-flaske med yngstedatrapå natt til 17. på Vinstra. (Tea fikk et par ekte 0,33 Ringnes). Hjalp ikke på akkurat på antifest-klubbens manifest da Monika fikk ei susende flaske rett i fleisen natt til 1.Mai på Fåvang. Snakk om å gå etter de hardkriminelle!
Det var tider det ja.
Torsdag 14/5-09
Man kan si mye om studenter. Blakke unnasluntrere som sløser med tid og penger. De har kaffeslabberas hvert kvarter, de stryker, snylter på Lånekassa og har generelt dårlige studie--og alkoholvaner. Likevel kommer man ikke bort fra dannelseprosjektet ved det å være student. Det medmenneskelige og sosiale. Mange interessante og oppklarende samtaler har funnet sted på Campus Blindern. Undertegnede fikk en liten Aha-opplevelse da kaffe-temaet mellom en kompis og meg denne gangen var kjærlighetens fem språk. Det er en utbredt teori som de fleste bør kjenne til fikk jeg høre. Jeg hadde aldri hørt om det før, så da deler jeg selvfølgelig gladelig av min nye kunnskap til potensielle hjemmeside-lesere.
Forfatteren som har opphavet til denne teorien heter Gary Chapman. Han hevder at det finnes fem grunnleggende kjærlighetsspråk, og at alle har en av disse måtene som sin dominerende måte å vise kjærlighet på. I tillegg har man en blanding av de andre. Det er visstnok viktig at man snakker samme språk for å kunne uttrykke den kjærligheten man føler. Her har dere brødlista:
- anerkjennende ord
-
tid for hverandre
-
tjenester
-
gaver
-
fysisk nærhet
Jeg trodde kjærlighet var i luftig og udefinert form. At man skal vite når man ser på hverandre og ikke trenge verken ord, gaver eller tjenester. At kjærlighet bare blir mer og mer. At den vokser dessto mer man gir bort. Å leve på luft og kjærlighet - betyr ikke det at man ikke trenger noe som helst annet? Man trenger ikke tid sammen engang. For man kan alltids drømme seg inn i armene på sin elskede. Man trenger ikke spise heller. All I need is love. Så mange ord som er skrevet og sagt om dette infløkte temaet. Likevel så vanskelig å forstå. For ever and ever.
Mandag 11/5-09
Lykkepakke og skuff
Hva er verst: Å miste noe du har og tar for gitt, eller å kjenne smaken av ei lykkepakke som ligger rett foran nesen din-og som glipper ut av hendene dine?
Elementer i hverdagen er nesten konstante. Kjedelige ting, hyggelige ting, rutiner og noen få overraskelser. Dagene og ukene går. Tannbørsten står på samme sted og man begynner å kjøpe de samme dagligvarene igjen og igjen. Til slutt slipper man å lete etter hvor de ulike varene ligger og man vet at First Price-soppen på Kiwi Grønland er utsolgt etter klokka 14.00.
Men så smeller det. En uventet mulighet. Et dragsug gjennom kroppen. Nærvøsitet og blodet som pumper rundt. En mulighet til å gi ALT og til å vinne noe. En lykkepakke. Man vet at fremtiden kan bli forandret til det bedre. Man vet det så sykt godt. Man kan smake det langt inne i ryggmargen.
Der stod jeg altså, sekunder fra å bli 30 000 kroner i utstyr rikere. På et øyeblikk raste én måned med pur lykkerus og eventyr rett i dass. En fyrstikk-lengde fra å ha 10 % sjanse til å vinne en million. Det blir plutselig uvesentlig at man har utkonkurrert 2000. At man har slitt seg gjennom usannsynlige slitsomme og spennende dager. En etter en har blitt sendt hjem krokrygget og fortvila. I dager har man kjempet som en helt og balansert altfor høyt over bakken. Griseløpt seg til seier i surrelistiske grener, veltet kanoer med sinte mannebein. Men at man har gjort sitt beste var faen ikke godt nok.
Skuffelsen brer seg i hele kroppen og flytter seg til slutt ned i magen. Dumpa. Uten navngitt grunn. Rktignok dumpa uten noengang å ha vært i forholdet. Man har mistet noe man aldri har hatt. Man har bar ant konturene av de herlige fruktene på treet der oppe. Har man lov til å bli så skuffa da? Er det virkelig bedre å spille, satse og tape enn aldri å satse? Er ikke sikker. Jeg er i allefall sur, sint, lei,bitter og skuffa og alle de synonymer man kan komme på i den kategorien. Jeg skjønner folk som har slått i stykker glass.
Jeg leser om min dualistiske natur i horoskopet mitt. Vinne og tape. Trygghet og eventyr. Inntellekt og intuisjon. Opp og ned. Nærhet og avstand. Alt kan deles opp i seier og nederlag står det.
Ære være seier for evig og alltid spør du meg.
Tidligere skuffelse...
Torsdag 7/5-09
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Radiobølger på gang.
Da har jeg lagd radio igjen. Om ei kinadame. Kina er og blir et himla stort land og jeg syns det fortjener en del oppmerksomhet.
Dagens dame er Unn Målfrid Rolandsen
Har du noengang lurt på hvordan man kan kommunisere med kinesiske tegn? Og hvordan det er å bo i Kina?
Unn Målfrid Rolandsen har ikke bare bodd i verdens mest forlkerike land, hun skrev også sin doktorgradsahandling om hva kinesere gjør på fritida. Hun har sittet på korøvelse og tolket reportoaret, spilt pingpong og sunget karaoke for full hals. Alt for å finne ut hvordan kinesere virkelig er.
Varsko: Jeg møtte Unn Målfrid en fredag formiddag. Etter intervjuet ga hun meg en CD med en kinesisk karaokesang og en M2M-låt på kinesisk. Vær klar over virkningen av en landepine som låser seg fast i hjernebarken – siste uka har jeg drukna i min egen kina-synging.
Hør radioportrettet av Unn Målfrid H. Rolandsen på Radio Nova mandag 10:00 og tirsdag 12:00. Programansvarlig er Marte Skogsrud
Trykk her for podcast:
Rolandsen
Eller her; http://radionova.no/programmer/ry
En kjærlighetshistorie - So long, Marianne
Leonard Cohen og Marianne Ihlen møttes i Hellas. Marianne har blitt gammel, og hun forteller sin historie på radio. Nydelig. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/108802/
Jeg ville vite hvordan Marianne var. På bildet ligner hun på mor som ungjente. Hun og Leonard levde uten sko, de elsket og drakk, diktet og var ute i sola.
Fredag,20/3-09
Det var ikke mer som skulle til
Jeg gjør opp livet mitt. Har vært på loftet til far, i kjeller'n til mor, i skuffene til Tea, på barnerommet mitt og i 17 permer med alt i. Jeg sparer på alt og skiller ikke mellom bussbilletter,resepter eller reklamasjoner. Ikke bare kjærlighetsbrev som krølles inn i en perm; men bestillinger, kvitteringer, inngangsbilletter til svømmehaller, konserter, fotballkamper, julekort som aldri ble ferdig...
Jeg rydder opp nå. Ingen tvil om det.
Så kommer dette bachelorvitnemålet i posten. Stort og høytidelig dumper det ned i postkassa. Verdt tre år med hardt arbeid. Jeg scanner dem inn en etter en. Far trodde aldri dette skulle skje da han sa til meg en vårdag da jeg var 13 år at jeg burde ta vare på alle attestene mine. Jeg var den som mista fotballovertrekksdressen på den første turneringa etter jeg hadde fått ny. Jeg mista soveposen på overnattingsturer og lommeboka på kjosken.
Men jeg har klart det. Her jeg står ved min Canon Smartbase MP370-scanner. Jeg har dem alle. Og nå eviggjør jeg dem. Inn på saiberspace. Jeg skal aldri miste dem. Minner. Vet ikke om det er meg. Men jeg har dem.
Den første er fra Spidsbergseter. 21.4.2000: Jeg begynte der i 98 står det. 13 år gammel. "Marte er ei positiv jente og vi ønsker henne lykke til". Så en fra Hamar Camping -det perfekte stedet å tilbringe forelskede sommere. På attesten fra Royal Bath Coctail Bar står det heldigvis ikke noe om mine tidlige ferdigheter til å blande Cherry med Chardonney og Cognac med liqør. Språkskolen i Cadíz, Megafon Telemarketing, språkkurs i Cadiz. Så kommer Peru. Herlige peruanere med store ord full av kjærlighet. Det fortsetter - og sammen danner det et puslespill av interesser og påfunn.
Vi lander på bena til slutt.
onsdag, 11/03-09
Mitt første radioprogram - Radio Nova 99,3 - mandag 10:00
Grønland - et underlig landskap
Ingunn og meg i våre "vertinneantrekk" kjøpt for anledningen.
Nå har den nymalte stua vår fått et nytt møbel. En sofa. Hentet direkte fra lørdagsmarkedet på Grønland. Mye blod, slette og tårer ble lagt ned for å skaffe den trygt i hus. Det tok oss relativt mye muskelstyrke og fire kaffepauser uten kaffe. Hver gang vi snubla sofaen ned på gangfeltet og slengte oss oppi den, kom det en Grønlands-kar og satt seg sammen med oss. Jeg har alltid lurt på om det ikke er marked for flere ute-sitteplasser i disse trakter... Merkelignok var det bare de mest alkoholiserte som tilba seg å hjelpe oss med bæringa, noe vi takka høflig nei til da dette opplagt ble dagens treningsøkt.
Det er fint å bo på Grønland. Hjerte i byen? Akkurat som Ringebu er Norges navle. Jeg kommer kjapt på fem gode grunner til å flytte til disse kanter:
1. Vegetarsamosa for 10 kroner og kebabsjapper i hytt og gevær.
2. Godt utvalg på stoffbutikker. Altså, slik man lager klær og ikke rusproblemer av.
3. Skøytebane, vannhull og outlet-butikker i et steinkasts omkrets.
4. Det er ingen som presser seg rundt på T-banen med ski og staver utenom meg selv. De andre kommer sprettende inn i vogna på Majorstuen.
5. To minutter fra Oslo S, et hyggelig sted å henge på natterstid. Nei, vent.. I hvertfall; Heia Grønland!
Søndag,15/2-09
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Min nye redaksjon - Ry
Det er 2009 og mediabransjen er i retrett. TV2-epoken er i sluttfasen, og jeg leter etter en fremtidig karrierevei. Etter et hyggelig kaffe-intervju ender jeg opp i en ny redaksjon. Ry er et portrettprogram i Norges største studentradio, Radio Nova. Jenter med svart tights, gode smil og sterke meninger.Høye typer med lue, halvlangt hår og spesiell musikksmak. Øl, kaffe eller te-Alle drikker noe nesten hele tiden i radio Nova. Teknikk-kurs og sjangerlære er bestått, og det er på tide å finne personene som skal skape magi. Et dypdykk i en person på 30 minutter er ingen enkel sak.
Her kan du sjekke ut radio Nova: radionova.no, og her kan du bli bedre kjent med RY-redaksjonen og lytte til programmene: http://ryradio.blogspot.com/
Lørdag, 7/1-09
.....................................................................................................................................................................
Omvei?
Jeg dedikerer denne bloggen til Jon Arne Rudihgen . Han er en ringebu-kar, men har bodd i Oslo i flerfoldige år. Han påstår selv at han aldri har snakka bredere døla-dialekt enn det han gjør nå, grunnet altfor mange Nord-døler i vennegjengen. Utflytta bygdinger har en tendens til å holde sammen. En god ting, mener jeg. Jon Arne har likevel lært seg å sette pris på bylivet og kjenner tigerstaden bedre enn sin egen lomme, etter flere år på baken her.
Retningssans har alltid interessert meg. Jeg har tulla meg bort i skoger, fjell og storbyer, på tross av angivelige gode arvemateriell fra min mor som var orientering-dronning i sine yngre dager. Jeg derimot, går meg bort i kontorlokaler og store bygninger. Når IQ-testene i dagbladet omhandler figurer som skal dreies på, skjer det noe i hjernen min. Den vrir seg i forvirring. Jeg har alltid trøsta meg med at muligens dette er genetisk, og mulighetene ble holdt åpen for at min ellers så storfungerende og komplekse tankevirksomhet rett og slett kommer til kort i retningsspillet...
Denne torsdagen var spesiell. Mannehjernens seier over kvinnehjernen i retningsfølelse må skrinlegges for evig og alltid. Grunnen er enkel. To smarte, oppegående, IT-geniaktige mannfolk (i sine sene 20-år) presterte det utenkelige. Å skulle finne veien fra Blå (rockebaren) til Grønland. Jeg hadde lenge tvilt på veivalgene våre både høylytt og inni meg da vi endte opp på Grunerløkkas studentboliger. Storslått krangel ble satt i gang, og Jon Arne måtte bite i den sure snøen. Han hadde villeda oss med sine overtalelser og sin overbevisning. Vi ruslet lett skamfulle nedover, og da vi kom nedover Herselebs gate ville jaggu Stian svinge opp mot Tøyen! Her måtte Skogsrud ta tak. Vel hjemme, Vel bekomme!
En epoke er slutt, og jeg skal få meg jobb som kjentmann. Eh... Jeg mener; kjentkvinne.
Januar, -09
.....................................................................................................................................................................